ProZ.com translation contests »
32nd Translation Contest: "Movie night" » English to Norwegian (Bokmal) » Entry by Stine Flågan


Source text in English

Translation by Stine Flågan (#36731)

To say that I was compelled by Parasite from start to finish is an understatement; its filming style with tracking shots are enthralling. Having watched several Korean films during the London Korean Film Festival, I was familiar with the usual genres employed in such films but Parasite seemed to defy them all! Parasite is comedic, in a quirky way, it is also a thriller, straddles class divisions and also depicts a family tale amongst other genres and is therefore likely to appeal to all ages.

Parasite truly deserves to be watched in a cinema to appreciate its nuances and the stylish cinematography. As a summary, to avoid spoilers, Parasite tells the tale of the interaction between the Park family and the Kim’s, an unemployed family, whose contrasting worlds collide with long lasting consequences.

[...]Bong Joon-Ho manages to pique the audience’s interest with brightly lit shots coupled with the effective use of indoor space, and it is surprising to realise, after the film’s 2 hour 12 minute length, that most of the scenes occur within the Park family’s home. The mundane elements of domesticity are displayed with an intriguing perspective showcasing Bong Joon-Ho’s flair. It is a slow burner but you will revel in its beauty and ingenuity as Parasite convinces that it operates solely on one level but it is in fact multi-layered and depicts social realism with empathy and pathos.

The cast are beguiling to watch, every facial movement and action is accentuated, even the mere act of walking up or down stairs can convey hidden meaning, which the camera fragments. Levels of unease are also created by virtue of that effective use of space with unusual camera angles and dramatic weather conditions ratcheting up that sensation. There is a surreal nature to Parasite, which its score emphasises, and furthermore the film adopts elements of the absurd devised in such an ingenious way which is truly cinematic magic. Parasite’s apparent eeriness will certainly keep you riveted and would not feel alien to the Twilight Zone school of filmmaking.

The actors are very impressive and add breadth to their roles creating relatability whilst seeming effortlessly cool. When Ki-Woo and Ki-Jeong Kim were working within the Park family home as private tutors they certainly epitomised this level of nonchalant, understated authority creating an aura of mysticism with the unspoken, almost mythical, tutoring techniques employed. Quite simply, the actors Park So-Dam and Choi Woo-Sik, as Ki-Woo and Ki-Jeong, are compelling to watch in the different directions that Parasite follows and they carry these performances seamlessly thereby inviting the audience to be on their side.

[...]Parasite is a remarkable piece of extremely skilful filmmaking, it is simply a must see film, and so I am looking forward to re-watching the film on its UK general release date.
Å si at jeg ble grepet av Parasitt fra start til slutt er en underdrivelse; filmstilen med kamerakjøring er fengslende. Etter å ha sett mange filmer under den koreanske filmfestivalen i London var jeg kjent med de vanlige sjangrene som brukes i slike filmer, men Parasitt så ut til å overgå alle! Den er komisk på en finurlig måte, men også en thriller, den går på tvers av klasseskiller og skildrer blant annet en familiefortelling, og vil derfor sannsynligvis appellere til folk i alle aldre.

Parasitt fortjener virkelig å bli sett på kino, for å verdsette nyansene og den stilige kinematografien. Kort fortalt, uten spoilere, forteller Parasitt historien om samspillet mellom familien Park og familien Kim, en arbeidsløs familie, hvis motsetningsfylte verdener kolliderer og får langvarige konsekvenser.

[...] Bong Joon-Ho klarer å vekke publikums interesse med lyssterke bilder og effektiv bruk av innendørsrom, og det er overraskende å innse, etter filmens 2 timer og 12 minutter, at de fleste scenene utspiller seg hjemme hos familien Park. De hverdagslige elementene i hjemmet vises med et fascinerende perspektiv som viser Bong Joon-Hos teft. Det er en saktegående film, men du vil fryde deg over dens skjønnhet og oppfinnsomhet, for Parasitt overbeviser deg om at den bare opererer på ett nivå, mens den har flere lag og skildrer sosialrealisme med både empati og patos.

Skuespillerne er fortryllende å bivåne, hver eneste ansiktsbevegelse og handling fremheves, og selv en ting som å gå opp eller ned en trapp kan formidle en underliggende betydning som kameraet fanger. Den effektive bruken av rommet skaper også ubehag, og sammen med uvanlige kameravinkler og dramatiske værforhold forsterkes denne opplevelsen. Parasitt har noe surrealistisk over seg, noe som understrekes av musikken, og i tillegg tar filmen i bruk elementer fra det absurde på en så oppfinnsom måte at det blir filmmagi. Parasitts tydelige uhygge vil garantert holde deg i ånde og vil ikke føles fremmed for Twilight Zone-skolen.

Skuespillerne er ekstremt imponerende og tilfører rollene sine en bredde som skaper gjenkjennelighet, samtidig som de fremstår uanstrengt kule. Da Ki-Woo og Ki-Jeong Kim jobbet som privatlærere i Park-familiens hjem, var de eksempler på denne avslappede, diskré autoriteten som skapte en aura av mystikk med de uuttalte, nesten mytiske undervisningsteknikkene som ble brukt. Skuespillerne Park So-Dam og Choi Woo-Sik, som Ki-Woo og Ki-Jeong, er rett og slett overbevisende i de ulike retningene Parasitt tar, og de bærer rolleprestasjonene sømløst og inviterer publikum til å være på deres side.

[...] Parasitt er et bemerkelsesverdig stykke ekstremt dyktig filmskaping, det er rett og slett en film man bare må se, og jeg gleder meg til å se den på nytt når den kommer på kino i Storbritannia.


Discuss this entry